Fredag 18. juli 2014
I dag var turens hardeste etappe. Ikke den mest slitsomme, men den hardeste. Føttene har fått ordentlig juling og de er helt oppbrukt. Vi har nå ankommet siste camp for turen, og her skal vi være frem til søndag.

Som alle de andre dagene startet denne dagen også tregt. Jeg var våken allerede rundt klokken seks i morges, og én time senere ga jeg opp videre søvn og sto opp for å suge til meg morgenens varme solstråler. Dette er den første ordentlig gode natten jeg har hatt i telt på denne turen, og jeg var både varm og uthvilt da jeg våknet.

Jeg brukte god tid på å se på kartet, og kom frem til at det enkleste og beste var å gå hele veien ned til Bolkesjø og heller ha campen der noen dager. Det ville bli en ganske lang etappe, men det var det beste med tanke på teltplasser. Turen ville innebære å gå en del på vei og det passet Lunaføtter ypperlig, men litt før vi ville nå hovedveien skulle vi ta av til venstre og møte stien igjen.

Før vi kom oss avgårde møtte vi på en bergenser fra Asker og hans sønn, og jeg vekslet et par ord med han. Vi hadde møtt han på Sigridsbu i går, så det var hyggelig med en liten oppdatering.

Vi fikk også hjulpet en dame som hadde kommet bort fra mannen sin. Hun fikk låne mobilen til Synne, og flaks som det var hadde både mannen og Synne dekning og hun fikk kontakt med han. Mot protester fikk Synne en tikroning for lånet av mobilen, for damen var veldig takknemlig!

Foto: Synne Åkre

Da vi endelig la avgårde kjente jeg hvor sliten jeg var i beina. Ikke minst var jeg veldig støl etter gårsdagens tur ned fra høyfjellet, og hvert skritt kjentes tungt og slitsomt. Ikke ble det bedre av at vi måtte passere en myr, men med langt å gå var det ingen bønn. Er det noe jeg har blitt vant med på denne turen, så er det å fortsette selv om jeg er sliten!

Omsider nådde vi grusveien, og det ble med gang mye lettere å gå. Farten økte, og vi forserte større avstand på kortere tid enn før. Allikevel, selv om det går fortere er det mye hardere for føttene og jeg ble fort sliten og trengte pauser.

På Sigridsbu hadde de et mye mer detaljert kart enn jeg har, og der lokket det en butikk i nærheten av siste teltplass. Vi drømte om salt potetgull, dip, sjokolade og ordentlig middag. Jeg er så lei av frysetørket mat at jeg tror jeg spyr! En liten demper i gleden var at kartet som hang der er gammelt, og at det er en sjanse for at butikken ikke er der lenger.

Etter å ha gått i en halv evighet kom vi plutselig frem til hovedveien. Forvirret over hvordan vi hadde gått glipp av venstresvingen sto vi der og så biler passere i høy fart, og gangfelt er det så klart ikke så langt vekk fra sivilisasjonen. Siden det var alt for langt å gå tilbake, tok vi turen langs bilveien etter en kort sittepause. Om jeg ikke var sliten i føttene fra før av, så ble jeg det i alle fall nå! Å gå på asfalt med turstøvler og tung sekk er fryktelig hardt og slitsom for føttene. Veien virket uendelig lang, og hver gang muligheten bød seg, stoppet vi opp for å ta en velfortjent hvil. Da vi endelig kom frem til veien som gikk ned til Bolkesjøvannet ble vi veldig glade, men det var enda et stykke igjen å gå.

Klokka tikket, og vi var redde for at butikken skulle stenge før vi rakk å komme frem. Av samme grunn slang vi bare fra oss sekkene på et godt synlig sted ved vannet og hastet tilbake til veien for å finne butikken med alt mulig snadder i som vi sårt ønsket oss. Bakken opp var lang og tung, og begge gikk på tomgang.

Før vi begynte å lete oss sprø etter denne butikken foreslo jeg at vi skulle ta turen innom Gran Bolkesjø hotell og spørre om butikken fremdeles eksisterte og hvor den lå. Slite som vi var, trengte vi virkelig noe søtt nå.

Da vi ankom hotellet vi skal hentes på nå på søndag fant vi ut at dette ikke lenger var et hotell, men det har blitt omgjort til et senter hvor man kan få hjelp til å komme seg ut av avhengighet (rus, alkohol, spillavhengighet osv). Til vår store fortvilelse fortalte de oss at nærmeste butikk lå to mil unna, og det var helt uaktuelt. Skuffelsen var stor over dette svaret, og selv om det bare var for å slukke søtsuget ble vi møtt med stor forståelse av personalet som jobbet der. For tro meg, når du har gått en uke på fjellet og virkelig brukt kroppen som vi har gjort, da blir søtsuget sterkt!

De må ha syntes veldig synd på oss, for da vi gikk ble vi ropt tilbake med spørsmål om vi ville ha kake! Halleluja, så klart vi vil! Og før vi visste ordet av det, satt vi plutselig der med både kake, salte chips og mye cola! Virkelig luksus, og ingen av delene har noen gang smakt SÅ godt! Vi måtte le litt også, for selv om vi faktisk ikke spurte om å få noe, følte vi oss som to troll som hadde kommet ut av skogen for å tigge godteri og søtsaker. Jeg ble så glad at jeg var nær ved å gråte (jeg blir nemlig veldig sentimental når jeg er sliten). Ikke bare ble vi ordentlig vartet opp av mennene der, men jaggu fikk vi ta med oss både cola og kake! Vi takket så inderlig for at de var så snille med oss.

Med ny energi og et uendelig godt humør satt vi kursen tilbake, og vi fant rimelig fort en plass vi kunne sette opp teltene. Nå er klokken halv ett om natten, og med sukkerkick har Synne og jeg hatt det så morsomt at magemusklene er såre etter all latter!

For min del er det veldig deilig å være såpass langt nede i høyden, for her fryser jeg ikke lenger. Vi camper midt i paddeland, og vannet er fullt av abbor. Abbor er god fisk det, men vi ble begge enige om at ørret er bedre i smak, lettere å drepe, og lettere å spise. Det ble fort kake til middag på oss i stedet.

Nå ligger Luna ved siden av meg i teltet og sover. Hun er ekstremt sliten om dagen, og benytter enhver anledning til å slappe av og sove. Luna er allikevel fortsatt Luna, og hun løper rundt som en villmann bare fordi hun syns det er morsomt å løpe. Pausene blir bare hyppigere og lengre. Hun overreagerer også på mange ting om dagen, og innbiller seg plutselig at steiner og blomster er farlig.  Det skal bli godt å komme hjem, tenker jeg.

TUSEN TAKK TIL GUTTA PÅ GRAN BOLKESJØ HOTELL SOM GA OSS EN PERFEKT AVSLUTNING PÅ DAGEN!

Foto: Synne Åkre

Foto: Synne Åkre

Torsdag 17. juli 2014
I dag våknet vi til skyet himmel, men lite vind. Atter en gang var vi trege, men denne gangen litt med vilje. Disse dagene tar vi med stor ro, både fordi Luna er halt, men også fordi vi har all verdens tid. Formiddagen ble underholdt med yatzy og mye skravling.

Vi begynte å sette kursen mot hotellet vi skal bli hentet på. Det er rart å tenke på at dette eventyret snart er slutt. De neste dagene er i bunn og grunn bare venting på at vi skal bli hentet opp og dra hjem, men dagene skal jaggu nytes like fullt!

Turen nedover var egentlig ganske grei. Vi luntet ned i tregt tempo, og vidde ble til skog. Det var ufattelig rart å plutselig være i skogen etter å ha gått nesten en uke uten å se trær, men både Synne og jeg elsker skogen og derfor ble vi bare veldig glade!

Etter kanskje to timer kom vi frem til vannet vi hadde bestemt oss for å overnatte ved. Allerede før vi hadde fått opp teltene begynte Tor på himmelen sin sinte ferd, og Karlsvogna buldret over himmelen. Både regn og torden kunne høres og merkes. Like etterpå huket vi tak i sekkene og hundene og løp avgårde mot en hytte vi hadde sett i nærheten. Lynet og tordnet var plutselig like over oss, og vi håpet det var noe ly ved hytta. Telt var iallefall ikke noen sikkerhet!

Uten telt i sekken, og med en liten dose adrenalin gikk turen mot hytta veldig fort, og jeg fikk helt ærlig ikke med meg hva vi trådde i, målet var bare å komme seg vekk fra uværet. Våre bønner ble hørt da vi oppdaget at hytta hadde en terrasse med tak. Ikke helt trygge, men det var et mye bedre alternativ!

Akkurat hvor lenge vi har sittet her aner jeg ikke, men etter en god stund med blinking fra alle kanter lynnedslag ikke langt unna hytta og buldring, smell og braking passerte det endelig, og solas kveldsstråler kom til syne og ga ny glød i kroppen. Heldigvis var begge hundene helt upåvirket av bråket rundt og Luna hadde tatt seg en blund ved flere anledninger. Mat er tilberedt, og nå sitter vi her og tar livet med ro. Om ikke alt for lenge tar vi turen tilbake til teltene for en god natts søvn.