Blefjell Dag 4

Klare til å forlate Eriksbu!

Tirsdag 15. juli 2014
Dette har nok vært dagen med flest oppturer og flest nedturer. For meg den mest slitsomme, og den jeg skulle ønske kunne gjøres lettere bare ved å be til høyere makter.

Gårsdagens venting på dårlig vær føltes heller unødig. Det var finvær hele dagen, og etter mye kortspilling og intens spising for å lette vekten på sekken, la vi oss. Rundt klokken halv tolv på natten ble vi vekket av andre turgåere som ankom hytta. De brukte god tid og bråkte ganske mye. Ikke at det er lett å være stille i hytta, for det høres godt når man går på treverket. I dag ble jeg fortalt av de at det hadde vært veldig dårlig vær ved Sigridsbu der de hadde vært, og at de ikke hadde kommet seg avgårde derfra før i 17-tiden. Ventingen på dårlig vær hadde ikke vært så bortkastet allikevel!

Etter vi hadde ryddet og vasket etter oss, satt vi kursen mot Sigridsbu, og vi regnet med å bruke kanskje 7 timer dit. Vi var ute av hytta i 12-tiden og la av sted. Ganske tidlig måtte vi opp en bratt og lang stigning. Vi fikk tatt noen ordentlig fine bilder her, og på tross av at det var slitsomt var humøret på topp!

Jeg slet ganske mye med denne stigningen, for av en eller annen ukjent årsak slet jeg ordentlig med å trekke pusten. Det er mulig sekken lå og trykket feil og kanskje blokkerte noe, for så lenge den var på måtte jeg faktisk stoppe og gispe etter luft flere ganger. Jeg fikk ikke oksygen nok, og ble fort svimmel. Det gikk veldig bra allikevel, for vi tok mange pauser og holdt et lavt tempo.

Naturen er virkelig vakker oppe på vidda. Fjelltopper som titter frem over alt, ikke et tre å se, og allikevel frodig og flott så langt øyet kan se! På turen opplevde vi veldig skiftende vær. Fra vindstille til kraftig vind, fra sol til regn, tåke og skyer, og tilbake til opphold og litt sol igjen. Terrenget var alt annet enn flatt, og vi har besteget mange topper, gått gjennom myrer, gjørme og lyng, og over steinheller, bekker og klipper. Vi har sett sau, ulike fugler, mange lemen og ett eneste menneske foruten de som forlot Eriksbu før oss. Regnbuen har også vist sin fantastiske fargeprakt!

Vi gikk og gikk, og timene fløy avgårde. Sigridsbu virket så nærme, men det viste seg å være mye lenger å gå enn først antatt. Våt, kald og frossen som jeg hadde blitt, hadde jeg ikke lyst til å stoppe, og humøret mitt hadde sunket ganske kraftig. Det siste jeg ville var å legge meg i teltet her oppe på den vindfulle vidda, frossen som jeg var. Jeg hadde allerede greid å sutre meg til å gå videre, selv om stakkars Synne begynte å bli trøtt og klar for natten. Men – slaget måtte gå tapt etter åtte timer til fots med tung sekk, og vi enda ikke hadde passert Bletoppen.

Vi slo opp teltet akkurat der vi stoppet, og heldigvis kom sola og varmet litt mens vi holdt på. Det var en time siden jeg hadde greid å sutre oss til å gå videre. Å være sutrete er ikke noe gøy, men når du står der i vinden og er våt og fryser deg halvt fordervet, da er ikke livet så kult. Heldigvis er stedet vi endte opp på mye bedre enn der vi var for en time siden, men nå som sola er borte igjen har det begynt å bli kaldt. Teltet mitt holder ikke all vinden ute, så nå er det bare å pakke seg godt inn i soveposen.

Luna ligger helt utslitt ved siden av meg. Potene hennes er verre nå enn hva de var tidligere, og selv om hun har hatt potesokker på under store deler av turen, halter hun og vil ikke legge vekt på høyre frambein.

Dessverre må jeg tvinge henne til å gå videre i morgen, for vi kan ikke bli her vi er nå, men noen topptur på Bletoppen dropper jeg. Luna må tas vare på, og et døgn på Sigridsbu gjør nok underverker. Vi er tross alt ganske nærme nå!