Dominans er et begrep som blir diskutert opp og ned i mente. Det finnes mange ulike betydninger for dominans, men i hundeverdenen er dominans oftest ensbetydende med hvem som er sjefen – eller lederen om du vil. Så kommer vi til spørsmålet om hunden er ute etter å ta over lederrollen av flokken sin eller ikke.
For å kunne besvare siste spørsmål, må vi ta for oss hvordan hundens sosiale struktur og dynamikk faktisk er. Er det en skokk med ulver vi har hjemme hos oss, eller hva er det vi har å gjøre med? Alle vet at ulver lever i flokk. Du har enkelte streifeulv som vandrer alene, men disse er på jakt etter å danne sin egen flokk og vil derfor ikke medregnes i dette. I en ulveflokk er det populært å kalle de ledende for alfapar bestående av en alfahann og en alfahunn på toppen. Disse styrer flokken med jernhånd, og de skal alltid spise først, har rett på de beste soveplassene, de kuleste gjenstandene osv. De er de sterkeste fysisk og mentalt, for de har kjempet seg til en plass på toppen. Men er det egentlig slik?
En normal ulveflokk består av et foreldrepar. Mor og far og deres avkom både fra tidligere kull og nåværende kull. Noen av valpene har dratt for å prøve lykken med egne flokker og fått det til, andre har blitt værende, og noen har kommet tilbake etter mislykkede forsøk. Uansett er det sjeldent de består av ulver fra andre flokker og gener.
Ulveflokken er også veldig kompleks og det er ingen fast rangordning. Den som har en kjøttbit har all rett på den, uansett om det er valpen som har den personligheten som gjør at den blir mest plukket på, eller om det er mor eller far. Det er mange faktorer som spiller inn når det blir en konflikt over noe, for eksempel mat. Hvem som er mest sulten, dagshumør, personlighet og så videre.
I en ulveflokk ser man gjerne at mor og far blir smisket med av valpene, også de voksne valpene. Det er mye lyd, mye slikking av snute, og mange overdrevne kroppsholdninger som lav haleføring, krypende kroppsholdning, ører bakover, ulike måter å flekke tenner på og liknende. Det man har begynt å fokusere veldig på, er at det alltid går under og oppover. Ikke oppefra og ned. Det er de under som sørger for at statusen til de eldre dyrene opprettholdes.
Det er nettopp fordi de eldre ulvene har mye mer erfaring enn de yngre, og det er mye som skal læres, både sosialt og ikke-sosialt. Hvordan best holde harmoni i flokken, hvilket humør den andre er i i dag og hvordan unngå konflikter med denne i de ulike sinnstilstandene, hvordan samarbeide for å legge ned byttet, hvordan felle mindre bytter på egenhånd. De yngre ser til de eldre for informasjon, og får svar på hva som er sosialt akseptabelt og ikke. Det blir akkurat som oss med våre foreldre. De er der for å guide og veilede oss.
I ulveflokken er det også slik at de benytter seg av hverandres sterke sider. Noen er flinkere med valper enn andre, og er gjerne de som sitter barnevakt. Noen er flinkere til å spore opp bytte, da får de spore. De fordeler arbeidet seg i mellom og den sosiale strukturen og kommunikasjonen er mye mer kompleks enn hva man trodde for bare 40 år siden.
Selvfølgelig oppstår det konflikter, som i en hver familie. Hormoner bruser i kroppen, noen er kanskje litt slitne, andre er giret, kanskje ikke alle matcher hverandre like godt. Men det har lite å gjøre med hvem som er sjef og ikke.
Så var det hundene våre. Selv om mye er likt mellom hunder og ulver, er det også mye ulikt. I «menneskeløs» tilstand, er det veldig sjeldent hunder lever i flokk, og her er det også varierende hvordan det utløper seg. Noen danner faste grupper med venner de henger med, bor med og er med, noen møtes og henger sammen på dagtid, noen danner par (med alle blandinger av kjønn: tispe-tispe, tispe-hann, hann-hann), noen går alene, og noen henger med mere tilfeldige partnere fra dag til dag. Bare her er hunden forskjellig fra ulven. De danner ikke faste flokker, og har en tispe og en hann paret seg, er det veldig sjeldent hannen blir igjen for å hjelpe til med barnestell. Her får man altså heller ingen flokk med foreldredyr og barn.
Derimot skaper vi en slags kunstig flokk når vi har to eller flere hunder sammen, og her må de forholde seg til hverandre. Det kan oppstå konflikter som ved alle andre grupper og par, og man har lett for å mene at den som har flest meninger er den dominante i hundeflokken sin. Det er også den som skaper bråk og går stivt under møte med nye hunder som går innunder kategorien «min hund er dominant mot andre hunder».
Men, nå er det slik at dominant ikke er et personlighetstrekk. Dominans er noe som oppstår i en relasjon mellom to hunder, altså må de kjenne hverandre godt, og den er flytende, ikke fast. Det er mange variabler som spiller inn når vi snakker om dominans hunder i mellom, og som i en ulveflokk, handler det om personlighet, dagsform og humør, men aller viktigst: hvilken verdi det konflikten handler om har for den enkelte hund.
La meg gi et eksempel. Det er et hundeben de to hundene er uenige om. Hund A kan være sulten og ha veldig lyst på dette benet, mens hund B ikke er så sulten, faktisk er han litt mett etter frokost, og har litt lyst på benet, men det er ikke så viktig. Hund B gir derfor fra seg benet eller ønsket om å få den til hund A, og erkjenner hund A som den dominante i dette tilfellet. Derimot er hund B veldig trøtt og vil ligge i den mykeste hundesengen. Hund A ønsker også å ligge i denne sengen og kose seg med tyggebenet der, men for hund B er ønsket om å ligge i sengen større enn hos hund A, som har viktigere ting å tenke på enn å ligge i hundesengen, og erkjenner derfor hund B som dominant i dette tilfellet. Neste dag kan hund B ha mer lyst på tyggebenet enn hund A, og hund A vil la hund B være den dominante i samme situasjon han selv var den dominante i dagen før.
Så kompleks er det. Er det snakk om flere hunder, la oss si vi putter inn hund C, kan det i en enkelt situasjon være slik at hund C er dominant over hund A, mens hund A er dominant over hund B, og hund B er dominant over hund C. Alt rullerer og flyter, og for noen ganger er det slik at i enkelte situasjoner er hund B alltid erkjent som den dominante fordi det de ønsker har høy verdi for den hver eneste gang.
Deretter kan vi ta for oss spørsmålet om hunder i det hele tatt ville sett på oss mennesker som en del av en hundeflokk. Studier viser nemlig at hunder fint skiller på mennesker og hunder, og ikke nok med det: de bruker språk og signaler til oss som de ikke bruker til andre av egen art.
Vi konkurrerer ikke om de samme godene: vi får ikke menneske-hunde-hybrider, vi spiser ikke den samme maten (vel, i det minste har ikke jeg nevneverdig lyst på hundemat, selv om meningene ikke er den samme den andre veien), vi snakker ikke det samme språket. Vi har helt andre atferdsmessige mønstre enn det hunder har, og vice versa. Er det da noen grunn til at en hund skal ville dominere oss og ta over lederskapet?
En hund søker til oss mennesker for veiledning ved vanskelige situasjoner, og ønsker hjelp til å løse problemer. For hunden er vi veiledere i en vanskelig verden, og man kan sammenlikne dette med hvordan barn søker til voksne for råd når det trengs.
Foto: John Gjertsen
Med disse tingene i bakhodet, kan vi konkludere med at hunden ikke prøver å klatre i noen rangstige. Er hunden ulydig bunner det rett og slett i at den ikke er trent godt nok på akkurat disse punktene, ikke at du er en dårlig leder. Siden vi også har kommet frem til at i en flokk med ulver og i en gruppe med hunder vil den sosiale strukturen være variabel og flytende, vil det derfor si at en hund ikke har en flokk å være leder over. Å la hunden få viljen sin av og til vil kunne sammenliknes med å la et barn få viljen sin av og til. Helt ufarlig, og ganske deilig for hunden. Når det derimot er i treningssammenheng bør man være veldig konsekvent, men dette vil du kunne lese om i andre artikler på siden.
Om man tenker over det, så vil vi kunne kalle oss ledere uansett hvordan man vil ordlegge seg. Vi bestemmer når det er tur, hvor vi går tur, hva og når de skal spise, når vi skal leke osv. Hundene tar gjerne initiativet selv, men det er vi som bestemmer om de får viljen sin eller ikke. Det har ingenting med hvem som går først ut døren, hvem som går foran på tur, hvem som spiser først. Dette har ikke noe å si verken for hunder eller ulver, ei heller for relasjonen mellom noen av oss. At en hund går foran oss, trekker i båndet eller går ved siden av oss har ene og alene med trening å gjøre (og hundens preferanser), og ikke med hvem som bestemmer over hvem.
Derfor kan du trygt slappe av og vite at du ikke trenger å bekymre deg over at hunden vil ta over sjefsrollen om du ikke er påpasselig med lederskapet. Du har ikke en liten verdenserobrer ved dine føtter.
Clicker Canine 