Mange som kjenner meg, vet at jeg er et stort surrehode, spesielt når jeg er stresset. Og siden jeg alltid skal gjøre ting i siste liten, blir jeg relativt ofte stresset. Jeg dro derfor med meg speilreflekskameraet, men minnekortet satt igjen i dataen. Null bilder av god kvalitet, iallefall. Men, mobilen er heldigvis utstyrt med kamera, så noen bilder ble det allikevel!

Det å glemme minnekortet er ikke nok til å bli kalt et ordentlig surrehode i seg selv. Det er en ganske vanlig glemsel, og noe man gjerne lærer av etterhvert (iallefall for en stund). Jeg hadde skrytt av en gruve som er kul å besøke. En gruve jeg hadde blitt tatt med til i skogen av noen venninner i sommer. Jeg visste ikke veien av den enkle grunn at jeg bare fulgte etter venninnene mine, men tenkte det ikke var så vanskelig å finne. Vel, vi fant den ikke. Jeg skal aldri mer være guide i en skog jeg ikke kjenner!

Men, ikke nok med at jeg surret frem og tilbake på stiene. Jeg greide faktisk å legge fra meg båndene til hundene i skogen også. Det fant jeg ut på tilbakeveien, så vi måtte snu og gå tilbake til de ulike stedene vi hadde besøk. På det siste stedet vi tenkte å lete før vi ga opp, der lå de heldigvis. En annen ting jeg lærte i dag er at jeg rett og slett må ha mer fargerike bånd på tur, slik at de gangene jeg legger fra meg båndene skaper de litt mer kontrast og fanger oppmerksomhet, enn brune lærkobbel mot brun bakke.